Lipizzanerstutterier og deres historie

Ðakovo, Karadordevo, Vucijak og Lipik

De andre stutteriene i det tidligere Jugoslavia danner grunnlaget for "landavl". Lipizzaneren blir fortsatt brukt som arbeidshest, og minst en tredjedel av alle hester i disse landene fører mer eller mindre lipizzanerblod. Antallet hester med 70% eller mer lipizzanerblod ble anslått til å være 40.000 før krigen.

Ðakovo (Kroatia) blir regnet som et av de eldste stutterier i Europa og ble antakelig grunnlagt i 1506, opprinnelig for avl av orientalske hester. I 1806 var Ðakovo et år oppholdsted for hestene fra Lipizza, og man begynte deretter med lipizzaneravl. I 1854 ble Ðakovo et stutteri kun for lipizzanere. Etter en vanskelig periode under siste krig, som splittet Jugoslavia, har stutterivirksomheten nå stabilisert seg igjen.

Lipik (Kroatia) ble totalbombardert i den siste krigen. Et stort antall hester ble drept, og man er fortsatt i uvisshet om hvor resten av hestematerialet befinner seg. Arbeidet med å gjenoppbygge stutteriet er i full gang.

Vucijak (Bosnia) ble først grunnlagt i 1946 med målsetting å avle hingster for landavl. Omtrent 30% av de anslagsvis 40 avlshoppene er mørke fargen. Inntil nå har man avlet en lett fjellhest med en mankehøyde på 148-152 cm. Vucijak ligger i det krigsherjede Bosnia.Det har vært en verdens omfattende hjelpaksjon for å redde stutteriet. Norge kunne bidra med hjelp av Norsk Rikstoto med 60.000kr. Inmidlertid er stutteriet oppkjøpt av en privat person og oppbyggingen pågår.

Karadordevo (Serbia). Stutteriet ble grunnlagt i 1903, men det ble lipizzanerstutteri først i 1946. Hestene det blir avlet med kommer fra Lipizza og Ðakovo. Målsetting er å avle sorte lipizzanere. Det mangler informasjon om stutteriet etter at krigen brøt ut.

Stutterier i Slovakia

Stutteriet Topolcianky ble grunnlagt i 1921, og er et blandet stutteri hvor man ved siden av lipizzanere også avler arabere, engelsk fullblod og angloarabere. Inntil slutten av den første verdenskrig fikk de slovakiske "hingstendepotene" hingstene sine fra stutteriene Radautz og Babolna, men etter oppsplittelsen av Donaumonarkiet ble det nødvendig at den nye staten opprettet sitt eget stutteri. Tredve hopper av årgang 1915/16 som var evakuert fra Lipizza til Kladrub, dannet sammen med tre eldre avlshingster fra Lipizza og Fagaras basis for stutteriet Topolcianky i 1921. Avlsmålet er en kraftig bygget hest med en mankehøyde på minst 154 cm. Omtrent 10% av dyrene er mørke. Lipizzanere er fortsatt ettertraktet i landbruket, men også som kjørehester fordi mange veier er ufremkommelig etter snø og regn.

Stutterier i Romania

Stutteriet Sîmbata de Jos-Fagaras ligger ved foten av Fagaras-fjellet, en del av den 2500 m høye fjellkjeden Sør-Karpatene.

Stutteriet Fagaras ble opprinnelig grunnlagt i 1874 etter keiserlig ordre den 21. oktober 1873. Til stutteriet hører et slott bygget i 1750, et stallkompleks og 3200 hektar beiter og åkre. Hovedgrunn til opprettelsen var at lipizzanerstammen i det ungarske Mezöhegyes ble vanskjøttet. Den første transporten skjedde i 1874; fem avlshingster, 49 avlshopper og 35 føll. Brennmerket for det nydannede stutteriet ble en F med krone. På denne tiden var fordelingen mellom skimmel og mørke hester omtrent 50/50.

I 1912 ble det da ungarske stutteriet flyttet til Babolna på grunn av sykdom på hestene. Tre hingster og 22 hopper ble igjen som arbeidshester, og sammen med 16 innkjøpte hester fra området dannet de grunnlag for stutteriet Sîmbata de Jos-Fagaras, som ble opprettet i 1920. Ved svært streng seleksjon de første avlsårene ble det ikke alt for gode utgangspunktet forvandlet til en stamme av høye, kraftige og rasetypiske dyr. I landavlen dominerte Tulipanlinjen. Lipizzanerens popularitet hadde vokst betydelig, og i 1935 var det 21 avlshingster og 1088 avlshopper på stutteriet.

Også i Romania har det mekaniske overtatt en del av hestens arbeid, selv om det fortsatt er lipizzanere som dominerer i fjell-jordbruket hvor man ikke kommer til med traktor. Inntil 1985 var stutteriet fortsatt verdens største med omtrent 600 lipizzanere, men det offisielle antall renrasende lipizzanere er mye lavere i dag.

De ungarske stutteriene Szilvásvárad, Mezöhegyes og Babolna

Det tidligere stutteriet Mezöhegyes ligger i sørøst Ungarn, like ved den rumenske grensen. Stutteriet ble opprettet i 1785 og var da det største europeiske stutteri med mellom 4000 og 5000 hester. Fra 1809 til 1815 ble Mezöhegyes tilfluktssted for hestene fra Lipizza. Med et lite antall hester som ble igjen avlet man videre, så i 1874 ble 137 renrasede lipizzanere flyttet til Fagaras, deres nye hjemsted. Nå er Mezöhegyes kun av historisk betydning.

Stutteriet Babolna er et annet stutteri som har vært av betydning for lipizzaneravlen. På dette stutteriet hadde man fra 1912 ungarske lipizzanere sammen med arabere. Disse hestene kom fra Fagaras, og ble i 1962 flyttet til stutteriet Szilvásvárad. Babolna ble grunnlagt i 1789 som den andre delen av stutteriet Mezöhegyes, men utviklet seg som et "Mekka for araberavl" i Europa. Babolna hadde sin beste tid mellom de to verdenskrigene. I den perioden besto bestanden av lipizzanere av 70 til 80 avlshopper. Før den første verdenskrig var lipizzaneren en luksushest, mens den etter den andre verdenskrig kun har vært en arbeidshest. Mellom krigene tjente den begge formål.

Ved slutten av andre verdenskrig ble hestene flyttet til Bayern, og en liten del kom først tilbake i 1947. Resten ble solgt, blant annet til USA. På grunn av de mange krysningene som var blitt gjort fantes det svært få renrasede lipizzanere igjen. Man måtte bygge opp på nytt.

Fra 1952 ble unghingstene sendt på beite i Bükk-fjellet, og da de nye stallkompleksene i Szilvásvárad ble ferdige, ble en del hopper flyttet ditt. Da Babolna i 1962 ble stutteri kun for arabere, flyttet de siste lipizzanere derfra til Szilvásvárad.

Stutteriet Szilvásvárad ligger ved foten av Bükk-fjellet. Her ligger det største skogsområdet i Ungarn i en høyde av omtrent 800/900 m. En relativt liten hest fra fjellområdene i Fagaras hadde allerede i Babolna utviklet seg til en større, tyngre, og sterkere type lipizzaner. For tiden er den ungarske lipizzaner fortsatt en av de sterkeste, og sikkert en av de største, med en mankehøyde på 154 - 158 cm. Alle hingstelinjer er representert, også Incitato og en hingst fra den nylig oppbyggede kroatiske Tulipanlinje.

Dette ungarske lipizzanerstutteriet opprettholder de gamle kjøretradisjonene. Spann fra Szilvásvárad har vunnet verden over. Et seksspann i original ungarsk forspenning er fortsatt etterspurt på store internasjonale arrangementer.

Stutteriet Monterotondo (Italia)

Lipizza var i italiensk eie mellom de to verdenskrigene, og avlsmålet var en kraftig, stor ridetypisk hest, spesielt egnet i forsvaret. Den gamle typen lipizzaner ble avlet bort, til fordel for en ridehest med godt utviklet manke, og mankehøyde på 1,60 eller mer. Hestene begynte å miste både bredde og dypde; de ble uharmoniske og grove.

De hestene som ble sendt tilbake til Italia etter andre verdenskrig kom via Pinerolo til Monterodonto. Her avler man fortsatt lipizzanere og man arbeider for å bevare rasen. På grunn av de klimatiske forhold, og det avlsmessige utgangspunktet, er det usikkert hvorvidt disse lipizzanerne får samme type som sine rasefrender i resten av Europa. Unghopper blir bedekket allerede når de er tre år, så et av lipizzanerens kjennetegn, å være sent utviklet, er blitt borte.

Stutteriet i Piber (Østerrike)

Piber ble grunnlagt i 1798 som et militærstutteri, og det ble avlet lipizzanere i tidsrommet 1853-1869, dog var det da kun snakk om landavl. Som lipizzanerstutteri i sin nåværende form eksisterer Piber siden 1920. Fra dette tidspunkt ble den gammel-østerrikske skrivemåten "lippizaner" forandret til det nåværende "lipizzaner". Avlsgrunnlag kom fra stutteriene Lipizza og Radautz.

Rasen hadde ikke vanskeligheter med å tilpasse seg de nye omgivelsene. Man visste ikke hvordan hesten fra de "harde" karst(kalkstens)-områdene ville reagere på de frodige og høye beiteområdene rundt Piber. Man ventet at hesten skulle bli svakere, men det motsatte viste seg å være tilfelle. Hestene ble mer herdet enn de ble hjemme i karsten. Det foralpine landskapet setter store krav til sener, ledd, hjerte og lunger. Hovutviklingen ble gunstig påvirket, og dyrene ble sikrere til bens i ulendt terreng.

I begynnelsen hadde lipizzaneravlen vansker med å utvikle seg. Også i Piber hadde lipizzaneren blitt "landbrukshest", og stutteriets oppgave var å levere hester til landavl. Lipizzaneren skulle få enda kortere ben, og bli enda mer nøysom med maten. Adel og skjønnhet kom i andre rekke. I 1930 skrev man at den "Piberale Lipizzaner" var like kraftig som den originale lipizzaner var før krigen, men harmonien manglet.

Inntil 1934 brukte man avlshingster fra Lipizza, men etterpå brukte man kun eget oppdrett. Etterhvert kunne man ikke unngå en del (uønsket) innavl. I andre verdenskrig ble hestene flyttet til Hostau i Böhmen, hvorfra de ble flyttet til Wimsbach ved slutten av krigen. I nærheten hadde den Spanske rideskole funnet husly, og i denne perioden ble skolehingstene brukt i avl. Det tok flere år før alle hestene ble flyttet tilbake til Piber. Allerede i 1946 begynte avlen igjen, men de siste hestene kom først tilbake til Piber i 1952.

I Piber avler man kun med de seks opprinnelige hingstelinjer, og avlsmålet er en stolt barokkhest som egner seg for den Spanske rideskole. Men også her er det blitt etterspørsel etter ridetypiske hester, og avlsmålet er også blitt lagt i den retning. Hingstene i Piber har for en stor del beholdt de barokke eksteriørmessige kjennetegn, og nedarver dessuten spesielle ferdigheter innen den klassiske ridekunst.

Pluto'en er blitt den klassiske type "Lipizzaner porselenshest", mens Conversano'en er kjent for sin tilpasningsdyktighet, og egner seg særlig godt for de "grunne" øvelser. Den har en tendens til høye kneløft, som ikke alltid er ønskelig. Maestoso'en med sin barokke holdning egner seg spesielt godt for levader, mens Favory'en er en litt finere barokk type med tørt fundament, vakre gangarter, og med et temperament som egner seg til courbette og capriol. Neapolitano'en kommer ridetypen nærmest, med godt utviklet manke og rygg, og egner seg godt for øvelser "på jorden". Den er en flott quadrille hest. Hos Siglavy'en ser man godt at det ligger arabisk blod bak, og i sine bevegelser mangler den det typiske uttrykk som de andre lipizzanerne har.